Kantinas betydning for den gode læringa. Jeg opplevde i studietida at mye av “den gode læringa” tilbake i studietida faktisk fant sted i kantina. Altså på en arena som ikke var formalisert gjennom utdanningsinstitusjonen. Forelesninger, kollokvier og lesesalen ga selvsagt også læring, men hva gjorde kantina til en arena for god læring? Jo, god læring innebærer nødvendigvis refleksjonsprosesser, mine egne og andres. Gjennom å møte medstudenter med samme faglige målsettinger og engasjement, utviklet det seg mer eller mindre ubevisste en kultur for å dele det man leste på lesesalen og reflektere over dette (ved siden av mye annet som ikke var så faglig, men i dag kanskje kan kalles nettverksarbeid). Kantina var kanskje en arena for kollektiv refleksjon. Nå når vi er i etter- og videreutdanning ser jeg at IKT med fordel kan erstatte kantina i forhold til deling og refleksjon. Det har den fordelen at en blir uavhengig av tid og sted for å foreta den gode læringa. En tilleggsdimensjon, er at refleksjonene også blir skrifliggjort.

Er det kanskje uformelle arenaer utenfor dagens skole som også gir elevene den gode læringa med deling av musikkfiler, lydfiler, film og blogger hvor deler meninger og hjelper hverandre i å sile kvalitet fra middelmådig til dårlig i informasjonssamfunnet. Har vi integrert den digitale verden inn i skolen, eller skal vi legge opp til at den gode læring med refleksjoner skjer utenfor skolen som formell utdanningsinstitusjon? Noen som har formening om dette?

Vi både tenker og reflektere om hvordan vi skal få elevene skal bruke datamaskiner til å arbeide sammen med. Hvordan gjør vi det selv i dette studiet? Leser vi pensumet hver for oss… eller fordeler vi oppgavene på en sånn måte at vi får mer igjen av vår kollektive innsats?

Kunne vi eksempelvis laget resyme fra hver vår artikkel, og delt det med hverandre. Det ville vært svært nyttig for hvilke artikler hver enkelt av oss fordyper seg i. Jeg velger å presentere et kort resyme av artikkelen til Sten R. Ludvigsen: Informasjons- og kommunikasjonsteknologi, læring og klasserommet. Ludvigsen presenterer her 3 ulike perspektiver på læring.

Det første perspektivet - “det tradisjonelle klasserommet” knytter seg til et kunnskapssyn med kunnskapsoverføring, kunnskapen overføres fra hode til hode, en formidlingspedagogikk.  Pensum er definert i læreplanen med omfattende læringsmål, noe som er utgangspunktet for undervisningen. Aktivitetene er nært knyttet til lære- og arbeidsbøker. Læringsformene er primært individuelle. Undervisninga er gjerne på følgende mønster: Læreren presenterer, elevene svarer, og læreren responderer på svaret - rett eller galt. Lærerens formidlingsglede er i sentrum. Undervisningen er disiplinært organisert. Lærerens oppgave er å gi elevene klare mål og gi tilbakemelding til disse målene.

Det andre perspektivet - det konstruktivistiske klasserom - tar utgangspunkt i elevenes forkunnskaper. Elevenes aktiviteter er sentrale. Lærer og elever arbeider sammen for å bearbeide elevenes kunnskap. Elevene utfordres i forhold til resonnere rundt begreper og oppgaver de blir gitt. Elevens motivasjon er av indre karakter, idet det fokuseres på erkjennelsesmessig utvikling. Læreplanmål bør i dette perspektivet utformes relativt åpent. Læringa er aktivitetsorientert.

Det tredje perspektivet - klasserommet som læringsfellesskap - henspeiler på et situert perspektiv på læring. Læring kan ikke ses på utenfor den sosiale sammenhengen vi lever i. Kognisjon betraktes som distribuert mellom individer og omgivelsene, altså at forståelse er vevd sammen med sosialt samspill, inkludert verbal samhandling. Refleksjonen og det sosiale samspillet er gjensidig avhengig av hverandre, noe som betyr at en anser at aktørene er med på å konstruere kunnskap. Læring og deltakelse i et praksisfelleskap medfører at læring er både implisitt og eksplisitt i kulturen. Kollektive arbeidsformer vektlegges.

Kollektivt lærer elevene å velge, vurdere og bearbeide stoff det jobbes med. Ludvigsen erkjenner at dette tredje perspektivet inneholder mange av de samme trekkene som det konstruktivistiske klasserom, men argumenterer for at den kollektive dimensjonen i kunnskapskonstruksjonen er noe som kommer i tillegg. Andre kan nok mene at dette siste perspektivet må kunne ses på som en del av eller en underkategori av det konstruktivistiske perspektivet.

Refleksjonene vi gjør i hverandres blogger er jo absolutt en del av kollektiv prosesser, men jeg tenker vi kunne ha lært mer effektivt ved å dele mer og reflektere mer.

Nå har jeg gått og lett etter min 2 år gamle mobiltelefon i ei uke uten hell. En vanlig mobiltelefon med mulighet til å spille realtunes, MMS, SMS og  med kapasitet til å lagre et 40-talls bilder med 1,3 megapixels. Jeg har ikke funnet mobilen, så nå dro jeg til Elkjøp for å se på ny mobiltelefon.

Kjøp ble det; Kr. 1,-. Altså, ikke det som står på øverste hylle av teknologi. Men likevel en betydelig teknologisk framskritt i fra min savnede mobiltelefon som stort sett har vært brukt til SMS og telefon. Har mistet noen fine bilder av mine barn som jeg aldri fikk lagret på datamaskin fordi det ikke var med overføringskabel, så hvis noen finner min gamle mobil, så er jeg glad for det.

For det første, å kjøpe mobil i butikken. Selgeren var ei ung imøtekommende kvinne som ut fra utseendet nylig har gått ut av skolen. Som kunde opplever jeg det som krevende å få oversikt over all funksjonalitet på de forskjellige produktene. På utsiden ser det rimelig lik ut. En liten duppedings med noen taster og et display. Jeg møter en vegg med mobiltelefoner. Ved siden av står en pris, og flere forskjellige priser avhengig av ulike abonnementer. Det står en rekke tekniske data også. GPRS, 3G, megapixels, batterikapasitet, bluetooth, MMS, kamera og så videre. Det som slår meg, er at det er umulig å sammenligne. Så jeg må spørre selgeren. Hva er GPRS? Hvor mye lagringskapasitet har denne? Kan den brukes som MP3-spiller? Jeg får ikke like gode svar hver gang, så det er tydelig at hun ikke er sikker på alt, men får en anbefaling om å kjøpe ekstra minne, når jeg først har valgt telefon. Og med erfaringer fra min forrige mobiltelefon med kapasitet på rundt 40 bilder er dette noe jeg fort lar meg overtale på. Samtidig tenker jeg på hvor mye digital kompetanse de som selger slike produkter bør ha. En del fikk jeg ikke noen fullgode svar på. Noe kunnskap har jeg i utgangspunktet. Men nye betegnelser og ny teknologi er kommet siden sist. 3G gir blant annet muligheter for videokonferanse om flere har slike telefoner og om det er utbygd for det.

Etter eliminasjonsmetoden i forhold til pris og mitt mobiltelefonbruk, står jeg mellom 2 mobiltelefoner - de to største merkene som er tilnærmet lik i funksjonalitet. Valget faller på den med best design og behagelig å trykke knappene, og har den særegenheten av å ha ripefritt display, og virker generelt å være litt forseggjort.

En del av kompleksitetssamfunnet, ja. Også design utgjør en del av kompleksitetsbildet. Og det vi kjøper, skal også si noe om hvem vi er, og da velger vi ikke bare basert på funksjonalitet. Når jeg står igjen med 2 mobiltelefoner, er det helt klart at preferanser på design er av betydning for mitt valg, altså langt ut over den tekniske funksjonen mobiltelefonen gir. Det handler altså også om å fylle identitetsrelaterte funksjoner.   

Nå må jeg sette meg ned og lære meg bruken av den nye mobilen. Kanskje kommer jeg tilbake med et innlegg omhva den kan gjøre.

Til den pågående debatten om lekser er bra eller dårlig. Noen foreldre har positive erfaringer med å sette seg ned sammen med barna og gi dem en repetisjonsøkt. Andre opplever leksene som kilde til voldsomme konflikter sammen med sine barn. Så er det jo spørsmål om leksene virker i læringsøymed da. Barns tid i institusjoner øker stadig. Bare fra da jeg gikk på småtrinnet, gikk vi bare på skolen mandag, onsdag og fredag i 1. klassen. Skolen er siden den gang blitt 10-årig, og antall timer utvides sakte men sikkert. Det er barnehageplass til alle (snart….). Elevene går også 3 år på vg. skole, om de ikke faller fra - noe som ikke var et begrep en gang for 20 år siden. Totalt sett tilbringer barn adskillig mere tid i offentlige opplæringsinstitusjoner, mindre tid blir igjen til den tause læring som tidligere skjedde når alle i bygda lekte i skog og mark. Det er noe av dette som Jesper Juul setter fingeren på i sin artikkel 28. februar 2008.

 Link: http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2282811.ece

Velkommen til Bent-Cato’s blogg.

Bloggen er opprettet i forbindelse med Masterstudier i skoleledelse. Denne modulen heter Modul 7: IKT i administrasjon, pedagogikk og utvikling. Etter 3 dager med kurs i Mo i Rana 11. - 13. februar 2008 har jeg nå fått satt meg ned for å starte opp bloggen min etter å ha ajourført meg etter tre dagers fravær. Jeg må si det var lærerike kursdager som var vel verdt tida, og føler det er lenge siden jeg har lært så mye nytt som har konkret nytteverdi. 

Med digital kompetanse som en av de 5 grunnleggende ferdighetene i læreplanverket, er det et tegn på at fagfeltet er oppjustert på høyde med å kunne lese, å kunne regne, å kunne uttrykke seg skriftlig og å kunne utrykke seg muntlig. Disse 5 grunnleggende ferdighetene gjennomsyrer all kommunikasjon, enten en får læring eller gir læring. De grunnleggende ferdighetene skal være med i alle fagene i skolen, noe som gir oss skoleledere, lærere og foreldre en utfordring å bruke på en hensiktsmessig måte.

For skoleledere er det derfor viktig å sette digitale ferdigheter på dagsorden og gi lærerne mulighet til å utvikle god pedagogisk praksis med den IKT som vi har tilgjengelig. 

Jeg føler voksenverdens holdning (også min generasjon som er i 30-åra)  er at IKT og slikt er sånn som ungdommen holder på med. Noen syns også at dette er skummelt. Her har vi hørt om, i den gode trygge papiravisa, at det skjer skumle ting på internett og mobiltelefoner. Her kan penger forsvinne fra bankkontoer, spillegalskap og spillegjeld, mobbing på SMS, barn kan bli lokket inn i satanistmiljøer og det som verre er mm. For mange voksne blir reaksjonen at en i stedet for å omfavne mulighetene som ligger i IKT, heller ser på IKT som noe som tar oppmerksomheten bort fra de grunnleggende ferdighetene. Digitale ferdigheter får i alle fall en stadig mer fremtredende plass for våre håpefulle, og jeg er av den oppfatning av at vi skoleledere er nødt til å gripe fatt i læringsmulighetene IKT gir.

Hva og hvordan kan jeg som leder for PPT bidra med?

 Jeg kommer her til å slenge ut noen påstander som jeg med takk tar i mot innspill på: 

• Siden digitale ferdigheter skal inn i alle fag, kan hjelpemiddel-PC’er fjernes som en rettighet. Resursene som brukes for å avgjøre om det er snakk om spesifikke lærevansker, kan brukes til å få til bedre tilrettelegging sammen med lærerne.
• Vi må bruke IKT i våre felles læringsnettverk for å erfare selv og se hvordan det kan være nyttig for elevene også. I den nye desentraliserte organiseringa, er det viktigere enn noen gang å bruke mulighetene det gir for å dele kompetanse på tvers av tid og rom.
• En siste flåsete påstand: Er digitale ferdigheter en grunnleggende ferdighet? Vi i PPT kan jo ikke utrede om det er en grunnleggende svikt. Her er det jo bare mulig med teknisk svikt - må vi ansette datateknikere for å utrede? Det seriøse i dette utsagnet - er digitale ferdigheter en grunnleggende ferdighet, eller en ferdighet i bruk av verktøy (i likhet med bøker, blyant osv.) ? Hvor går skillet mellom kropp og maskin? Er det noe skille, nå og/eller i framtida? Det er vel ikke tvil om at vi må lære barna å bruke IKT?

Welcome to WordPress.com. This is your first post. Edit or delete it and start blogging!